En alvorlig vekker for lakseforvaltningen (2024)

Har vi nådd det biologiske vippepunktet for vår atlantiske villaks?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Laksen er ikke bare en norsk «symbolart», det er også en art Norge har et særlig ansvar for. De mange vassdragene med villaks i vårt langstrakte land, med imponerende mange storlaksestammer, har ført til at vi tradisjonelt har vært ansett som en stormakt når det gjelder lakseturisme og sportsfiske.

Den britiske overklassen oppdaget dette for snart 200 år siden, og siden har sportsfiskere fra en rekke land hver sommer gjestet Norge. Sammen med titusenvis av norske laksefiskere legger de igjen store inntekter til lokalsamfunn langs vassdragene.

Men denne posisjonen for villaksnasjonen Norge er nå alvorlig truet.

Mørkt bilde

Gjennom lang tid er villaksbestandene i Norge blitt redusert. Siden 1980 er innsiget av laks til elvene halvert. Allerede på 1800-tallet startet ødeleggelsen av viktige leveområder for laksen. Det begynte med industrialisering og forurensning av vassdrag og fortsatte med store kraftutbyggingsprosjekter. Kompenserende tiltak som laksetrapper og klekkerivirksomhet kom senere i utviklingen og har aldri kunnet erstatte en urørt elv.

Etter annen verdenskrig fortsatte kraftutbyggingen og kulminerte med den kontroversielle Altademningen omkring 1980. I kjølvannet av den opprivende striden fikk vi heldigvis en verneplan for vassdrag.

Parallelt med kraftutbyggingen skjedde det en nærmest ubegrenset beskatning av laksen – i sjøen og i elvene. Fra ca. 1950 til ca. 1990 ble det fanget titusenvis av tonn i profesjonelt sjøfiske. Linefiske og drivgarnsfiske i åpent hav, kilenotfiske og garn i fjordene sto for størstedelen av fangstene. I deler av denne perioden, frem til 1978, var det også et utstrakt garn- og teinefiske i elvene. I tillegg kom et stangfiske uten redskapsbegrensninger og kvoter.

Denne enorme beskatningen skjedde samtidig som en rekke vassdrag i Sør-Norge ble sterkt forurenset av svovelholdig nedbør fra Storbritannia og kontinentet, med dødelig utgang for flere laksebestander og svekkelse av mange flere.

Nye trusler

Da denne overbeskatningen fikk mindre omfang fra begynnelsen av 1990-tallet, ikke minst ved drivgarnsforbudet i 1989, og forsuringen gikk tilbake som følge av kalking av vassdrag, var oppdrettsnæringen i en formidabel vekstperiode. Og denne veksten har bare fortsatt. Skadevirkningene på villaksen er betydelige og godt dokumentert.

Svekkelse ved genblanding fra rømt oppdrettslaks og dødelige mengder lakselus i fjordene er de mest kjente. Dertil kommer smittsomme sykdommer. Men også den dødelige ferskvannsparasitten Gyrodactylus salaris ble ufrivillig innført østfra som ledd i oppdrettsvirksomhet. Den har lagt flere vassdrag nærmest døde, også kjente lakseelver som Lærdal, Driva og Rauma. Ved stor innsats er disse delvis restituerte.

På 2000-tallet er nye trusler kommet til. Den alvorligste er antagelig den langsomt økende oppvarmingen av havet. Følgene for laksen vet vi ikke så mye om, men det er vanskelig å se annet enn negative virkninger for villaksen (og torsken), som er avhengige av kaldt hav. Vi har allerede sett store forflytninger nordover av makrellen, og laksen ble observert rundt Svalbard for første gang etter årtusenskiftet.

Det er ikke havtemperaturen som er årsaken til at vi annethvert år får store mengder pukkellaks inn i norske farvann – de er flyttet vestover av russere med et kommersielt motiv. Den er høyst sannsynlig skadelig for livsmiljøet i elvene, og i havet konkurrerer den med vår atlantiske laks om maten.

Oppdrett har ikke all skyld

Det er i og for seg ikke overraskende at det mørke bildet som her er tegnet, har medført en langvarig, gradvis nedgang i laksebestandene, om enn med lokale variasjoner. Men det vi ikke har sett før, er at innsiget av laks brått er blitt katastrofalt dårlig i de aller fleste trønderske og sørnorske elver.

Rapporter bærer bud om meget dårlig innsig også nordover. Allerede i fjor hadde vi det nest dårligste lakseinnsiget som noensinne er registrert. Og det skulle bli enda verre i år. Tegnene var tydelige på forsommeren, og 33 elver ble stengt for fiske kort tid etter sesongåpning. Det har aldri skjedd før i et sånt omfang og så tidlig på sesongen. Senere er 16 elver åpnet igjen med sterke restriksjoner. Men det rapporteres fra de fleste elvene at det er elendig med laks.

Denne gangen kan ikke oppdrettsnæringen alene få skylden.

Det sviktende lakseinnsiget har skjedd også i store områder uten nevneverdig oppdrett – fra Stavanger til svenskekysten. Flere av de elvene som rammes, har ifølge forskningen i en årrekke oppfylt det såkalte gytebestandsmålet. Det vil si at elven har så mye hunnlaks, målt etter vekt, at et maksimalt antall smolt vil vandre ut i havet hvert år. Hannlaks til å befrukte disse vil det nesten alltid være nok av. At også disse elvene rammes av den relativt brå og generelle nedgangen, understreker dramatikken, selv om det må understrekes at beregningen av gytebestandsmål ikke er en eksakt vitenskap.

Biologisk vippepunkt

Hva er årsaken til den beskrevne svikten? En hypotese kan være denne: Kanskje har årevis med påkjenninger fra de mange truslene mot villaksen ført til en generell nedtur, der grensen for å opprettholde bestandene er passert.

Biologiske systemer og bestander kan nå et vippepunkt, altså terskler der endringene er brå, uventede og ofte irreversible. Blir bestandene så svekket at vi risikerer å nå en slik terskel, bør alarmklokker kime. Da vil vi stå overfor en bestandskollaps av langvarig, kanskje varig karakter.

Vi har sett at enkeltbestander har brutt sammen, som i Reisa i Troms og i Tana i Finnmark. Men her er nok hovedårsaken lokal overbeskatning, nedgangen skjedde ikke som ledd i en dramatisk svikt i en hel region. Et annet eksempel på biologisk bestandskollaps er newfoundlandstorsken. Dette fenomenet gjelder for øvrig ikke bare fisk. Det er også skjedd med andre arter.

De nærmeste årene vil avgjøre om vi har nådd det biologiske vippepunktet for vår atlantiske villaks. Da får vi også svaret på om den generelle kollapsen som har rammet Sør- og Midt-Norge, også vil gjelde de fleste nordnorske vassdrag, der vi allerede har sett illevarslende tegn. Og uansett om vi ikke kommer så langt, bør det som er skjedd de siste årene, med en urovekkende kulminasjon denne sesongen, være en alvorlig vekker for lakseforvaltningen.